FNs væpnede fredsstyrker sendes i dag til nesten alle verdensdeler. I verdenspolitikken er det oppstått en situasjon hvor intervensjon fra FNs side nesten utelukkende gjennomføres med militærmakt. Kan vi forestille oss en annen internasjonal fredstjeneste enn denne væpnede? En tjeneste hvor enhver kan bevise sin hengivenhet til freden, ung og gammel, mann og kvinne, fra hver rase og hver sosial bakgrunn?
Det er på tide at den gamle verneplikt, for så vidt den ennå eksisterer, blir erstattet av en ny, fredsorientert tjeneste, verdensomspennende og for alle som vil være med.
Moralsk motvekt
Spørsmålet om krig og fred bekymret mange tenkere, særlig de som tok konsekvensen av verdenskrigene i det tjuende århundre. Da Henry Ford, den amerikanske industrimagnaten som ble kjent for sine sosiale reformer, var på besøk i Kristiania i 1915 skrev B.D. Brochmann et brev i navnet av Norsk Reformbevegelse. Følgende sitat er hentet fra dette brevet:
Vi opprettholder krigen som om den skulle være et overnaturlig, mystisk og suverent begrep, basert på lover og naturnødvendighet, og blant den store masse er det ennå en alminnelig læresetning at den brutale styrke er retten og at den fysiske og kvantitative styrke er retten, det er en ‘naturlov’ som bidrar til angrep. (…)
Derfor til våpen, ikke mot autoritetene eller personene, men mot denne illusjon. Ikke mot diplomatene, folkelederne og institusjonene, men mot den oppdragelse og de læresetninger hvorfra alt dette har sitt utspring.
Krig, ikke mot mennesker men mot foreldede tanker og inngrodde vaner. Det stod også den amerikanske filosofen William James (1842-1910) for. Han skrev i sitt siste leveår et essay under tittelen ‘The Moral Equivalent of War’. (2)
James tilstår at han er pasifist og gjerne ville avskaffe krig. Men så stiller han spørsmålet om det er mulig å leve uten militarismen. James´ overraskende konklusjon er at det finnes en styrke i den militære innstilling som er en nødvendig forutsetning for et folk. En ‘lyst-økonomi’ hvor mennesker ikke lenger er villige til å sette inn livet for deres idealer kan føre til moralsk forfall, degenerasjon og desintegrasjon av samfunnet.Pasifister burde fordype seg mer i motstandernes argumenter, skriver James, og han stiller noen brennbare spørsmål om De Forente Stater i sin tid:
Hvor er det kvasse sinnet, bråheten, livsforaktningen om det nå er ens eget liv eller noen annens? Hvor er vildhetens ‘ja’ og ‘nei’, den uforbeholdne forpliktelsen? Hvor er verneplikten? Hvor er skatten som betales med blod? Hvor finnes det noe man kan tilhøre og føle seg forært ved det?
Så utfolder James fremtidsidealet sitt, en hær med alt som hører til, unntatt målet å ødelegge menneskelige fiender. I dets sted finner vi den konstruktive målsetting, nemlig krigen mot de destruktive naturlige omstendigheter på vår planet, som holder størstedelen av verdensbefolkningen i vedvarende fattigdom. James:
Hvis det fantes – og det er forslaget mitt – i steden for den militære verneplikt en verneplikt for hele ungdommen, slik at de ville danne en armé mot Naturen for et bestemt antall år. Urettferdigheten ville bli utjevnet og et utall av gode ting ville følge, for eksempel en verdensomspennende velferd. De militære idealer som hardhet og disiplin ville bli smidd inn i voksende ungdommer, ingen ville forbli blind, liksom dagens luksuriøst levende overklasser er blinde, overfor menneskenes forbindelse med planeten vi lever på og overfor den vedvarende bitre og hårde grunner for det høyere liv.
James forutsier at det ikke blir slutt med krigen så lenge det ikke finnes et likeverdig alternativ.
Jeg talte om krigens ‘moralske motstykke’. Så vidt har krigen vært den eneste kraft som kan samle en hel befolkning og jeg tror at krigen vil ha sin vei så lenge som vi ikke klarer å organisere en likeverdig disiplin.
En pioner i arbeidet i fredens tjeneste var den tysk-amerikanske vitenskapsmannen Eugen Rosenstock-Huessy (1888-1973). Han var bl.a. professor i rettshistorie ved universitetet i Breslau (nå Wroclaw, Polen) og ble utnevnt annen formann i Verdensrådet for Voksenopplæring (World Association for Adult Education) i 1929. I 1933 utvandret han til Amerika hvor han bl. a. doserte ved Harvard Universitet.
Rosenstock-Huessy tok opp ideene som William James hadde formulert og utarbeidet dem på en mer praktisk måte. Et grunnprinsipp som Rosenstock-Huessy tilføyde var at en slik fredshær bør være frivillig. Bare i en situasjon uten tvang kommer de menneskelige evner til full blomstring, mente han.
Schlesien
I 1920-årene hersket det stor fattigdom blant befolkningen i den daværende tyske provins Schlesien (nå Slásk i Sør-Polen). Den unge tyske greven Helmuth James von Moltke (1905-1945), som bodde i provinsen og studerte ved universitetet i Breslau, samlet noen venner rundt seg og gransket muligheter for å lindre nøden. Von Moltke kom i forbindelse med Rosenstock-Huessy som mente at den dyptgående sosiale splittelse hindret enhver form for reform og framskritt. Her som på andre steder i Tyskland var befolkningen splittet i flere sosiale lag med absolutte skillelinjer innimellom. Det fantes for eksempel arbeidere i tekstilindustrien, bønder, embetsmenn og den rike adelen. Hver gruppe hadde sine egne interesseorganisasjoner og politiske partier.
Rosenstock-Huessy anbefalte å organisere arbeidsleirer hvor medlemmer fra de forskjellige sosiale grupper kunne arbeide sammen i prosjekter som kom samfunnet til gode. Samtidig kunne deltakerne komme i kontakt med hverandre og drøfte problemene hver gruppe stod for. På den måte kunne den gjensidige forståelsen økes og grunnleggende forandringer forberedes som ville komme hele provinsen til gode.
Slik ble flere arbeidsleire organisert, bl.a. i byen Löwenberg i 1927-29. (3) Deltagerne var hentet fra alle slags samfunnsgrupper og livsanskuelser, fra kirkefolk til ikke troende, føydalister og kommunister. Hver morgen begynte med en forelesning om et samfunnsmessig emne. Etterpå fulgte fire timers arbeid med bygging av hus, veier, grøfter og nødvendig arbeid i selve leiren. Diskusjonene truet ofte å splitte gruppen men det felles kroppslige arbeide brakte folk sammen igjen, og forståelsen og samholdet mellom deltagerne vokste fra dag til dag. Deltagerne fikk anledning til å ytre seg fritt og de var aktive med å skape en atmosfære hvor motsetninger kunne løses på fredelig vis.
‘Vi trenger samarbeidet av fiendtlige krefter: kirkelige, kulturelle, folkelige og økonomiske motsetninger splitter vårt folk. For nå blir løsningen de saklige oppgaver som er livsviktige for vårt folk.’, skrev en av medlemmene i gruppen rundt Von Moltke, Horst von Einsiedel om sine erfaringer.
‘De Schlesiske Arbeitersleir for bønder, arbeidere og studenter’ ble en stor suksess og et forbilde for mange liknende initiativer i hele landet. I 1929 ble det organisert lignende leire i mer enn femten tyske stater. Deltagerne skrev begeistret i bøker og artikler. Rosenstock-Huessy var nokså begeistret selv, men syntes likevel at leirene varte altfor kort, og at det var en ulempe at de bare fant sted om sommeren slik at deltagerne ikke fikk erfare perioder med vanskeligere værforhold.
Etter Hitlers kupp i 1933 ble leirene dessverre misbrukt av nazistene og gjort om til indoktrineringsleire. Derfor var det etter krigen ikke lenger mulig å bruke ordet ‘Arbeitslager’ i sin opprinnelige betydning i Tyskland. Vermont, USA. Rosenstock-Huessy måtte rømme fra Tyskland etter at Hitler tok makten. Han doserte noen år ved Harvard University og bosatte seg senere i Vermont hvor han ble professor ved universitetet i byen Dartmouth. Mot slutten av 1930-årene var det en student fra Harvard, Frank Davidson, som ville gjøre noe med de store sosiale ulikheter i landet sitt. Via en bekjent kom Davidson i forbindelse med Rosenstock-Huessy. Han anbefalte studenten å tilbringe et år i Civil Conservation Corps (CCC), en statlig organisasjon for sysselsetting av unge arbeidsløse menn i arbeidsleir med streng disiplin. Davidson pretenderte at han var arbeidsløs og kom inn i CCC i 1939. Her fikk han erfare hvordan flere hundretusen arbeidsløse ungdommer ble isolert og stigmatisert.
Rosenstock-Huessy kom med en plan for å fornye CCC-organisasjonen og fikk direkte støtte fra president Roosevelt som personlig utnevnte ham som rådgiver for en opplæringsleir for et nytt ledersjikt. Det skulle erstatte den militære CCC-ledelsen, som ikke hadde noen sosial utdannelse. Frank Davidson, som hadde arbeidet i CCC i et helt år, var en av deltagerne. Leiren ble opprettet i landsbyen Sharon i den Amerikanske staten Vermont og fikk navnet Camp William James. (4) Her var det flere grupper som deltok, Harvard studenter rundt Davidson og ungdommer fra Dartmouth College rundt studenten Bob O´Brien. Den siste gruppen hadde arbeidet frivillig på forskjellige bondegårder i Vermont i flere måneder og hadde tilsluttet seg til initiativet i Sharon.
En tredje gruppe, ved siden av studentene, bestod av arbeidsløse ungdommer fra selve CCC. Dette betydde at to samfunnsgrupper som vanligvis ikke hadde kontakt med hverandre nå måtte dele hus og arbeid. Rosenstock-Huessy ledet leiren og organiserte et program med studie og diskusjon, og kroppslig arbeid som motvekt, meget lik leirene i Schlesien. Men Camp William James varte i flere år og eksisterte altså også om vinteren.
Konfrontasjonen hadde en meget sterk virkning på alle. De oppdaget hvordan de alle levde isolert i sin egen sosiale klasse og fikk øynene opp for levevilkårene av kameratene fra andre sosiale lag. Livet i Camp William James var ikke lett, slik går det frem av dagbøker som deltagerne skrev. Et sitat kan illustrere de vanskelige forholdene mellom studentene og ungdommene for arbeiderklassen:
Alle var meget berørt etter fellesmøtet i går kveld. Fred Hall sa at hele greia ville brytesammen fordi studentene hadde troen men de andre hadde den ikke. Studentene var ikke i stand til å samle ti andre personer som hadde samme følelsen, så var vel alt forbi nå. Bob Reardon spurte: ‘Hva vil skje etter at dere drar bort?’ De fleste ville føle seg mer sikre under en løytnant. Jim Tierney fra Massachusetts sa at dette var den mest intelligente diskusjonen han hadde vært med i siden high school. Hver gang en ny idé kom opp, syntes det å være det beste men bestandig var det noen som kom med et svar som hørtes enda bedre ut.
Deltagerne i Camp William James arbeidet i landbruk, skogbruk og veibygging i nært samarbeid med lokale gårdeiere. Et sentralt emne her var det å hindre erosjon og gjenreisning av bosettingsmønstret i strøket som var utsatt for fraflytting av ungdommer. Det lyktes faktisk å tiltrekke nye ungdommer til Vermont, men da Amerika ble dratt inn i Den andre Verdenskrig høsten 1941 var stengningen av Camp William James uunngåelig.
Forsøket på å forandre CCC-organisasjonen innenfra strandet på motstand i det politiske liv og blant embetsmennene, men i 1960-årene refererte president Kennedy til Camp William James som en viktig inspirasjonskilde for sitt Peace Corps, en organisasjon for frivillig arbeid i utviklingsland. (1) 1945, mot slutten av Den andre Verdenskrig, sammenfattet Rosenstock-Huessy sine tanker om leiren i et brev til en av de tidligere deltagere. Han påpekte at den uselviske offervilje som deltagerne hadde vist, gjorde at deres innsats kunne sammenlignes med krigsveteranenes opplevelser. Her var forbindelsen med den originale tanken om det moralske motstykke mot krigen blitt meget konkret:
‘Camp William James’ representerte soldatens erfaringer, han som til sist borger for sitt land og gjenoppbygger det. Før Den første Verdenskrig sa Woodrow Wilson at hvis menneskene ville leve i fredstid liksom det var krig, da ville alle kriger bli unødvendig.To ganger var altså Rosenstock-Huessy involvert i prosjekter som hadde som mål å gi orientering til mennesker i alle aldre og samfunnsgrupper, og å bryte gjennom sosiale skillelinjer som forhindrer samfunnets utvikling. Det kan tilføyes her at begge initiativer hadde følger senere. Rundt Helmuth James von Moltke og en del andre deltagere i arbeidsleirene i Schlesien formet seg i Den andre Verdenskrig den tyske motstandsbevegelsen Kreisauer Kreis.
Noen har hevdet at Rosenstock-Huessy burde bli nevnt som selve grunnleggeren av denne motstandsbevegelsen, noe han ikke ville bekrefte selv, ikke minst fordi han forlot landet i 1933. Men det er en påfallende likhet, ikke bare når det gjelder personene men også metoden som ble brukt i Schlesien og i Kreisauer Kreis, for også i motstandsbevegelsen kom representanter fra alle lag i befolkningen sammen og diskuterte forholdene i Tyskland. Et reformprogram for gjenreisningen av det tyske demokratiet ble drøftet og nedskrevet i 1943. Etter mordforsøket på Hitler i juli 1944 ble Von Moltke og enkelte andre medlemmer arrestert og drept.
Også opplevelsene i Camp William James var en inspirasjonskilde for mange deltagere. En av dem, Bob O´Brien, viet hele sitt liv til fredsinitiativer. Før han døde i 1996 var han styremedlem i den verdensomspennende paraplyorganisasjonen for nasjonale og lokale organisasjoner for frivillig arbeid (Coordinating Committee for International Voluntary Service, CCIVS). O´Brien mente at tiden var moden for en ny bevegelse som ville forandre samfunnet like inngripende i tredje milleniet som klostrene hadde gjort det i det første og universitetene i det andre milleniet.
Planet-tjeneste
Den nye samfunnstjenesten (Rosenstock-Huessy benevner den ‘planet-tjeneste’) som kan avløse verneplikten og involvere mennesker overalt i verden i arbeidet for fred og velferd forutsetter erkjennelsen at vi alle er likeverdige innbyggere av kloden. Det vil bli en plass hvor vi kan lære å overskride sosiale og psykologiske grenser gjennom felles arbeid og samtale.
Bob O´Brien skrev i 1994: ‘Rosenstock-Huessy gjorde at planettjenesten ble noe annet enn bare et tillegg til nyformet pedagogikk, noe annet enn bare ett nytt statlig program, noe annet enn indoktrinering av ungdommer i nasjonalstaten. I hele sitt liv utformet han grunnrissene til en ny type menneske, et menneske som tydeliggjør gjennom livet sitt at han er medlem i den ene, utvidede familie av mennesker, og at ‘for alle sjeler som vil berge seg, enten fra Øst, Vest eller senteret, det finnes bare én frelse – de må bli planetmennesker’.
Det stod helt klart for ham at den nye planettjenesten burde bli frivillig. O´Brien: ‘William James formulerte ideene sine før Den første Verdenskrigen, og enda viktigere, før fascismens vekst, som han ikke opplevde. Jeg kan ikke tro at han ville ha gitt støtte til ideen om en verneplikt for alle ungdommer hvis han hadde sett hvordan Hitler Jugend fordervet ungdommen.’
Han mente for øvrig at man ikke skulle lage en blåkopi for den nye planettjenesten. Det gjorde heller ikke klostrenes far, St. Benedikt, eller universitetenes far, Abelard. Han var tvert i mot overbevist om at den nye formen ville oppstå organisk. O´Brien: ‘Deltagerne i en slik ny institusjon må være fri til å eksperimentere, å organisere seg selv, å argumentere, å diskutere.’
Tankene om den nye planettjenesten er blitt utarbeidet av Rosenstock-Huessy i hans bok ‘Dienst auf dem Planeten’ (5). Boka er blitt oversatt fra tysk til engelsk, nederlandsk, spansk, fransk og russisk men ikke til skandinaviske språk. Forslag om hvordan den tyske originalversjonen (140 sider) kunne bli oversatt til norsk er velkommen hos forfatteren av denne artikkelen:
Publisert i ‘Samfunnsliv, Organ for mental, sosial og økonomisk nyorientering’, 64. Årgang, nr. 81. mai 1999.
Noter:
B. Dybwad Brochmann, ‘Nytt lys over livet’, s. 178-180, Bergen 1957.
2. William James (1910): ‘The Moral Equivalent of War’ (essay), skrevet for og først publisert av Association for International Conciliation (Leaflet No. 27) og senere bl.a. i ‘Memories and Studies’, ed. Henry James Jr. (New York: Longmans, Green and Company, 1911).
3. Se bl.a. Ger van Roon (Hrsg), (1986), ‘Helmuth James Graf von Moltke, Völkerrecht im Dienste der Menschen’, i serien ‘Deutscher Widerstand 1933-1945, Zeitzeugnissen und Analysen’, særlig kap. 1: ‘Löwenberger Arbeitsgemeinschaft’ (s. 43-62). ISBN 3-88680-154-3.
4. Historien om Camp William James er beskrevet i Jack J. Preiss (1978): ‘Camp William James’, Argo Books, Norwich, Vermont, USA; ISBN: 0-912148-08-X.
5. Se Eugen Rosenstock-Huessy (1965): ‘Dienst auf dem Planeten – Kurzweil und Langeweile im Dritten Jahrtausend’, Kohlhammer Verlag, Stuttgart etc.. Boka ble oversatt til engelsk av Mark Huessy og Freya von Moltke, enke til Helmuth James von Moltke: ‘Planetery Service – A Way Into The Third Millenium’, Argo Books (1978), ISBN 0-912148-09-8; Library of Congress Catalog Card Number 78-68422.